Ervervede/spesifikke/adaptive immunforsvaret

Det spesifikke immunforsvaret samarbeider med det ervervede immunforsvaret. At det er spesifikt betyr at et spesifikt fremmedelement, altså en struktur eller et protein som ikke er kroppens eget, gjenkjennes og utløser en immunologisk reaksjon. Slike fremmedelementer kalles for antigener. Hvis fremmedelementet er en bakterie, et virus eller en annen sykdomsfremkallende mikrobe, kan det føre til at mikroben bekjempes.

Det spesifikke immunforsvaret er altså ervervet, det vil si det blir utviklet etterfulgtavmøter med fremmedelementer. Det spesifikke immunforsvaret er altså ikke medfødt, i motsetning til det medfødte immunforsvaret. Det spesifikke immunforsvaret består av hvite blodceller. Nærmere bestemt T- lymfocytter og B- lymfocytter, som har ulike oppgaver.

T-celler

T-celler og B-celler er hvite blodlegemer som tilhører det spesifikke immunforsvaret. Samspillet mellom disse celletypene reguleres av ulike signalstoffer, kalt cytokiner.

T-celler, også kalt T-lymfocytter, har fått navnet sitt etter thymus, som er et lite organ i brysthulen der T-cellene modnes. T-cellene modnes til ulike oppgaver og blir blant annet til T-dreperceller og T-hjelperceller.

T-drepercellene dreper infiserte celler ved direkte angrep. T-hjelper- cellene bistår B-cellene slik at de kan produsere antistoff, samt at de kaller inn flere T-dreperceller når det trengs. T-cellene beskytter mot virus, sopp, enkelte parasitter og spesielle bakterier. De har en regulerende og samordnende funksjon i immunforsvaret. De kan også gjenkjenne celler og drepe celler som holder på å utvikle seg til kreftceller.

B-celler

B-celler, også kalt B-lymfocytter, utvikles som alle de andre blodcellene, fra stamceller i benmargen. Fra benmargen sendes de ut i blodbanen og til milten, lymfesystemet og andre organer. Når B-cellene kommer i kontakt med f.eks. en sykdomsfremkallende mikrobe, modnes de til plasmaceller som kan produsere antistoffer som er spesifikt rettet mot mikroben. Antistoff er et annet navn for immunglobulin.

T- og B-cellene har evne til immunologisk hukommelse, og når disse cellene aktiveres i møte med et bestemt antigen, kopierer og deler de seg.

Når en hukommelsescelle møter igjen nettopp den mikroben den har møtt tidligere, altså det antigenet den har hukommelse for, blir immunresponsen raskere og kraftigere enn ved første møte.

Antistoffer er det samme som immunglobuliner Immunglobuliner produseres av plasmaceller som er en videreutvikling av aktiverte B-lymfocytter, og er en del av kroppens forsvar mot mikrober og fremmede partikler.

Immunglobulinene er delt inn i fem klasser: IgM, IgG, IgA, IgE og IgD. De tre første utgjør nesten 100 % av immunglobulinene i blodplasma.

IgM

• Utgjør 8-10% av de sirkulerende immunglobulinene i blodplasma
• Er det første immunglobulinet plasmacellen lager når den har møtt et fremmed stoff, og dannes dermed før IgG
• Skifter ofte til IgG rettet mot samme fremmedstoff/mikrobe etter noen uker
• Passerer ikke morkaken
• Barn har en jevn stigning av IgM de første levemåneder

IgG

• Er det viktigste immunglobulinet i beskyttelse mot infeksjoner
• Utgjør 75-80 % av sirkulerende immunglobulin
• Dannes senere i infeksjonsforløpet og blir lengre i omløp enn IgM
• Inndeles i subklasser; IgG1, IgG2, IgG3 og IgG4 som har ulike oppgaver
• Normalt nivå av IgG utelukker ikke redusert konsentrasjon av en eller flere subklasser
• Kan passere morkaken (unntatt IgG2)
• Finnes i morsmelk
• Nivået av IgG er lavest ved 6 måneders alder og stiger gradvis gjennom barndommen

IgA

• Utgjør 10-15 % av sirkulerende immunglobulin i plasma
• Finnes i sekreter som: spytt, tårer, luftveier, i tarmkanal, I urinveier og i genitalia, og spiller en rolle i det lokale forsvaret mot mikrober
• Passerer ikke morkaken
• Det er mye IgA i morsmelk
• 0.3 % av befolkningen har selektiv IgA-mangel

IgE

• Finnes i en liten mengde, men øker ved allergiske reaksjoner eller parasittinfeksjoner

IgD

• Finnes i små mengder
• De fleste er bundet til B-lymfocyttene